Totalforsvarets dilemmaer

Denne teksten ble publisert som et debattinnlegg i VG fredag 22. mai.

Av Jon Halvorsen, direktør Hovedredningssentralen

Cecilie Hellestveit hevder i VG at Hovedredningssentralen har misforstått både sitt oppdrag og krigens folkerett. Det stemmer ikke. Tvert imot er vi i hovedsak enige i hennes beskrivelse av hvilke krav internasjonal humanitærrett stiller til redningstjenesten i væpnet konflikt.

Redningstjenesten i Norge er utviklet i dyp fred. Nå er forutsetningene endret, og det er bakgrunnen for rapporten.

Hellestveit beskriver distinksjonsprinsippet som helt grunnleggende i krigens folkerett. Det er vi enige i. Internasjonal humanitærrett bygger på at det til enhver tid skal skilles mellom sivile og militære mål, funksjoner og aktører. For at redningstjenesten skal kunne opprettholde sin beskyttelse som sivil og humanitær tjeneste i krig, må den også fremstå som nettopp det: sivil, humanitær og tydelig adskilt fra militære formål.

Dette er ikke en innvending mot folkeretten. Det er et forsøk på å etterleve den.

For Hovedredningssentralen er ikke folkeretten et teoretisk rammeverk, men en del av den operative hverdagen. Vi håndterer jevnlig hendelser i et internasjonalt landskap preget av konflikt og spenning. Da Russland invaderte Ukraina, bidro vi i redningsaksjoner i Svartehavet. Ved angrep på skip i Hormuzstredet inngår vi i internasjonale strukturer for å håndtere nød og redning. Folkeretten og humanitære prinsipper har betydning for beslutninger som må tas raskt – og riktig. Respekten for menneskelivet og solidariteten oss imellom, når noen er i nød, er grunnlaget for redningstjenesten.

Totalberedskapsmeldingen er tydelig: dagens planverk beskriver i for liten grad hvordan redningstjenesten skal fungere i krise og krig, og må videreutvikles i lys av folkeretten.

Samtidig har regjeringen vært tydelig på at redningstjenesten i dag er definert som en sivil samfunnskritisk funksjon som skal videreføres også under væpnet konflikt. Det innebærer at redningstjenesten må organiseres og operere innenfor rammene av internasjonal humanitærrett.

Redningstjenesten er sivil-militær i sin konstruksjon. Det skal den fortsette å være, for det tjener oss vel. Det beste eksempelet på dette er redningshelikoptertjenesten, som redder liv hver dag i det som er «formel-1 versjonen» av sivilt-militært samarbeid. HRS og Luftforsvaret redder liv i tett samarbeid utviklet over flere ti-år.  Denne modellen har gitt høy operativ evne og betydelig robusthet i fredstid. Disse helikoptrene kan ha andre roller i krig, det må øves på og det er vi innforstått med.

Når militære ressurser er sentrale i redningstjenesten og samtidig planlagt som flerbruksressurser som også kan inngå i militære operasjoner, utfordres skillet mellom sivilt og militært – juridisk, operasjonelt og symbolsk. Derfor følges rapporten opp med et tilleggsoppdrag om dilemmaene knyttet til slike flerbruksressurser i norsk beredskap.

HRS legger til grunn at Norge både kan og skal opprettholde et robust, koordinert og effektivt søk- og redningssystem i fred, krise og væpnet konflikt. Det er vi forpliktet til.

Redningstjenesten står i en brytningstid med teknologisk utvikling, demografiske endringer og klimakrise. Samtidig må vi ta inn over oss en helt nye sikkerhetspolitisk virkelighet, den virkeligheten spiller seg blant annet ut i norsk redningsansvarsområde i Arktis. Vi må forholde oss til denne utviklingen og løfte frem utfordringer og dilemmaer. Vi skjønner at det er krevende og dystert – samtidig så må vi ta vårt ansvar.

2026 er totalforsvarsåret. Nå skal vi gjennomgå hvordan sivile aktører best kan forberede seg på sine roller og ansvar i krise og krig, og hvordan beredskapen i samfunnet kan gjøres mer robust. Diskusjonen vi løfter her er en del av dette. Målet er ikke å svekke redningstjenesten, men å sikre at den kan fungere i hele krisespekteret – også under væpnet konflikt.

Derfor er ikke spørsmålet om vi skal ta distinksjonsprinsippet på alvor. Spørsmålet er hvordan vi gjør det i praksis.