Jon Halvorsen fortsetter som direktør for Hovedredningssentralen

Justis- og beredskapsdepartementet fornyer åremålet til Jon Halvorsen for en ny seksårsperiode som direktør for Hovedredningssentralen (HRS).

Halvorsen har vært direktør siden 2020 og har ledet etaten gjennom en periode med betydelig utvikling, modernisering og økt ansvar.

– Jon Halvorsen har levert solide resultater gjennom seks år som direktør for HRS. Han har styrket organisasjonens operative kapasitet og vært en tydelig drivkraft i moderniseringen av redningstjenesten. Han har tydelige ambisjoner fremover og jeg er glad for at han har takket ja til dette viktige samfunnsoppdraget, sier justis- og beredskapsminister Astri Aas‑Hansen.

Les pressemeldingen fra Justis- og beredskapsdepartementet

Møte med pressen

Hovedredningssentralen inviterte til pressemøte i forbindelse med forlengelsen av åremålet. Her kan du lese Jon Halvorsens innledning på pressemøtet, før han stilte til intervjuer:

Kjære alle sammen.

Jeg er veldig glad for at Justis- og beredskapsdepartementet har gitt meg tilliten til å fortsette som direktør for Hovedredningssentralen. Det er et ansvar jeg tar på stort alvor – og en oppgave jeg går inn i med både ydmykhet og motivasjon.

Vi står i en krevende tid. Samfunnet rundt oss endrer seg raskt. HRS og redningstjenesten er i utvikling. Det skaper forventninger, men også uro. Jeg vet at noen har opplevd utviklingen som krevende.  Jeg vet også at det har vært misnøye, både internt og eksternt.  Det tar jeg virkelig på alvor.

For meg personlig har det også vært mye å stå i, men sånn er det å være leder. 

Det viktigste for meg nå er å bygge videre på det som fungerer godt, lære av det som kunne vært håndtert bedre, og samle organisasjonen og hele redningsfamilien om veien videre – for å sørge for at vi også i fremtiden har kanskje verdens beste redningstjeneste.

HRS er ikke den samme organisasjonen som for seks år siden. Vi har fått flere oppgaver, tydeligere roller og større forventninger. Vi leder fortsatt redningsaksjoner hver eneste dag. Det er kjernen i virksomheten vår, og det skal det fortsatt være. Vi har også styrket den operative kapasiteten, blant annet ved at vi nå er flere redningsledere på vakt enn tidligere. Samtidig har vi fått et større ansvar for fagutvikling, samordning, erfaringsoverføring, teknologiutvikling og beredskap i hele krisespekteret.

HRS har også fått en tydeligere direktoratsrolle. Det forplikter. Det stiller større krav til oss som fagmyndighet, samordner og premissgiver. Men det gir også muligheter: til å løfte blikket, se helheten, bygge kunnskap og bidra enda tydeligere til utviklingen av norsk redningstjeneste.

Det betyr at organisasjonen må sette seg på nytt. Ansvar må avklares. Arbeidsformer må utvikles. Vi må bli tydeligere på hvordan vi prioriterer, hvordan vi involverer, og hvordan vi utøver rollen vår.

Der har vi ikke lyktes godt nok i alle faser. Det ansvaret tar jeg.

Men jeg vil også være tydelig på dette: Utviklingen gir oss store muligheter. Norsk redningstjeneste er et unikt felleseie. Den bygger på samvirke mellom offentlige etater, frivillige organisasjoner, private aktører og enkeltpersoner. Styrken ligger i bredden av ressurser, i tilliten mellom aktørene og i evnen til å samle innsatsen når mennesker er i akutt fare.

Den modellen skal vi ta vare på. Og den skal vi videreutvikle.

For redningstjenesten kan ikke organiseres etter gårsdagens risiko. Vi står overfor et skjerpet sikkerhetspolitisk bilde, mer ekstremvær, rask teknologisk utvikling, demografiske endringer og større krav til utholdenhet og samhandling. Det krever at vi tenker langsiktig, og at vi tør å stille spørsmål som ikke alltid har enkle svar.

Redningstjenesten må være rustet for fremtiden. Den må fungere i hverdagen, i krise — og den må fungere i krig.

Det er et alvorlig poeng. For dersom krigen rammer samfunnet, vil mennesker fortsatt komme i nød. Fartøy vil fortsatt trenge bistand. Fly, kjøretøy og mennesker vil fortsatt forsvinne. Ekstremvær, ulykker og akutte hendelser stopper ikke fordi sikkerhetssituasjonen blir mer alvorlig. Tvert imot kan behovet for redningstjeneste øke, samtidig som ressursene blir mer presset.

Og i krig må vi være ærlige på at redningstjenesten kanskje må klare seg med færre ressurser enn vi er vant til.

Noen ressurser kan være bundet opp i forsvaret av landet. Helikoptre, fartøy, kjøretøy, samband, drivstoff, personell og kritisk infrastruktur må kanskje prioriteres annerledes. Frivillige kan ha andre beredskapsoppgaver. Kommuner kan være presset av evakuering, strømbrudd, bortfall av kommunikasjon eller mange samtidige hendelser. Politiet, helse, brann og Forsvaret kan stå i oppgaver som er langt større enn én enkelt redningsaksjon.

Da må vi vite hva vi gjør.

For i en slik situasjon vil det helt eksistensielle komme først: å forsvare landet mot en ytre fiende, beskytte befolkningen og opprettholde samfunnets grunnleggende funksjoner.

Det betyr ikke at redningstjenesten blir mindre viktig. Men det betyr at den må kunne fungere under andre forutsetninger enn i fredstid. Den må kunne prioritere hardere. Den må kunne holde ut lenger. Den må klare seg med de ressursene som faktisk er tilgjengelige. Samtidig som den må ivareta distinksjonsprinsippet – skillet mellom sivile og militære mål, og mellom sivile og militære funksjoner.

Jeg vet at jeg har blitt tillagt et synspunkt om at jeg ønsker å bygge en ny, sivil redningstjeneste ved siden av den vi har. Det er ikke riktig. Det handler om å sikre at redningstjenesten kan fortsette å gjøre jobben sin, også når samfunnet er under sterkt press, i verste fall i krig – samtidig som vi som samfunn prioriterer det som er viktigst i en krig, nemlig å forsvare oss mot en ytre fiende.

Men i Totalforsvarsåret 2026 er vi forpliktet til å stille de vanskelige spørsmålene. Hvordan skal redningstjenesten fungere hvis kritiske systemer svikter? Hvordan prioriterer vi ved mange samtidige hendelser? Hvordan sikrer vi utholdenhet over tid? Hvordan samvirker sivile, frivillige og militære ressurser uten at roller blir uklare? Hvordan beskytter vi personell, systemer og sivile ressurser? Og hvordan ivaretar vi redningstjenestens humanitære oppdrag og distinksjonsprinsippet også i en sikkerhetspolitisk krise eller væpnet konflikt?

Dette er bakgrunnen for det nye oppdraget HRS har fått fra Justis- og beredskapsdepartementet.  

Vi skal utrede redningstjenestens rolle, kapasiteter og prioriteringer videre gjennom hele krisespekteret. Det innebærer å se på hvilke oppgaver redningstjenesten skal løse, hvilke prioriteringer som må gjøres, hvilke ressursbehov vi har, hvordan vi sikrer utholdenhet, og hvilke konsekvenser ulike sikkerhetspolitiske situasjoner kan få for kvalitet og responstid.

Det er et krevende, men nødvendig oppdrag. Derfor skal vi også invitere bredere, tidligere og tydeligere inn. Vi skal forklare bedre hva vi gjør og hvorfor. Vi skal lytte mer systematisk.

Jeg er veldig bevisst på at HRS ikke utvikler redningstjenesten alene. Vi er en del av en redningsfamilie.

Den familien består av mange aktører, med ulike roller, kulturer og perspektiver. Det er en styrke. Men det forplikter oss også til å bygge tillit, ta uenighet på alvor og søke løsninger som gjør hele redningstjenesten bedre. Ikke minst vil jeg prioritere høyt å jobbe med å utvikle arbeidsmiljøet og fellesskapet i HRS.

Mitt mål for den neste perioden er derfor klart: HRS skal bidra til en redningstjeneste som er mer kunnskapsbasert, mer samordnet, mer robust og bedre rustet for fremtiden.